Grunn til bekymring og kanskje optimisme?

Til tross for pinlige fem innslupne mål, bør ikke tapet mot Kristiansund BK isolert sett ses på som en voldsom katastrofe. KBK scorer fire mål på fem sjanser, i en kamp der vi mangler våre to viktigste boksspillere og kanskje skulle hatt så mange som tre straffer. I motsetning til kampen på Aspmyra, kollapser vi heller ikke når målene renner inn. Laget fortsetter å kjempe og Melgalvis viser nok en gang at han har en evne til å levere målpoeng. Det var også gledelig å se Moses levere og ikke minst score sitt første mål i Eliteserien – endelig! Så skulle jeg ønske at vi også kunne trukket frem 18 år gamle Phillip Slørdahl sin debut som noe positivt. Man skal selvsagt ikke hogge hodet av en så ung debutant, men her ble læringskurven dessverre alt for bratt – i hele fire av Kristiansunds scoringer er Slørdahl involvert:

• På 1-0 kunne han klarert / blokkert.
• 2-0 kommer etter at han laget unødvendig frispark.
• Selvmålet til 4-1 er selvsagt uheldig, men hadde han vært tettere på Kastrati ville skuddet blitt blokkert.
• På 5-2 er han ikke oppe i press i det hele tatt.

Det som derimot er mer bekymringsverdig og noe symptomatisk for vårsesongen 2019 - er at også resten av forsvaret opptrer som juniorer. Haakenstad, Rafn og Kippe har en snittalder på 31 år og spiller sammen for tredje sesong på rad. Likevel fremstår trioen tidvis som et sammensurium av feilpasninger, markeringssvikt, passivitet og uoppmerksomhet.

Frode Kippes legendestatus er udiskutabel, men han fremstår ikke lengre som en urokkelig bærebjelke i laget. De offensive bidragene er også en saga blott; I 2017 bidro han med 5 seriemål og det viktige seiersmålet i Cupfinalen - så langt i år står kapteinen med null scoringer.

I verste fall kan sesongen 2019 ende med at en standhaftig Kippe nærmest ødelegger litt av sitt eget ettermæle. Min oppfatning er at Kippe vil kunne utrette mer i en rolle som mentor for Salquist og resten av de unge midstopperne våre, enn som fast medlem i startelleveren. Så kan han heller komme innpå når ledelse må trygges eller mål må jages i slutten av kamper. Og i en og annen knokkelkamp på gress (slik som i Bergen) vil fremdeles Kippe være et pålitelig alternativ. Kunstgress og hurtige motstandere bør derimot unngås.

Jeg klarer heller ikke å se at Mats Haakenstad har tatt steg og utviklet de sidene av spillet sitt som ikke er gode nok i Eliteserien. Eksempelvis posisjonering, pasninger og defensiv markering. Spillerbørser må aldri leses som fasit, men det er heller ikke helt tilfeldig at han stadig får lave karakterer i Romerikes Blad og at han så langt i 2019 ligger nest sist på VGs samlede spillerbørs. Jeg tror Haakenstad kunne hatt godt av et miljøskifte til en annen klubb, eller i det minste et skifte av posisjon til høyrekant.

Så kan det tenkes at Simen Rafn som har rukket å bli 27 år gammel har blitt mer skadelidende av snart tre år med kontinuerlig rotering mellom høyre og venstresiden enn man kanskje tror. På sitt beste er han en svært habil Eliteseriespiller og alle vet hva han betyr som kulturbærer. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at han litt for ofte spiller kamper der han ikke leverer på sitt høyeste nivå. Dersom han får spille fast på høyresiden, tror jeg vi vil se Rafn prestere mer stabilt enn vi har sett så langt i 2019.

På benken sitter venstrebente Joseph Baccay, en spiller som Lennartsson ikke har gitt tillit fra start i Eliteserien siden den uheldige straffen han laget mot Odd. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor Lennartsson ikke heller prioriterte å gi Slørdahl eller Baccay spilletid foran 25 år gamle Erik Brenden da vi ledet 4-0 mot Tromsø. Oppsiden ved å gi unggutta spilletid handler åpenbart om utvikling. Jeg kan fint leve med en og annen tabbe fra unggutter med utviklingspotensial, men har vesentlig mindre tålmodighet med veteranene.

I skrivende stund er det kun to Eliteserielag som har sluppet inn flere mål enn LSK, og dersom trenden fortsetter vil vi ende sesongen med 50 innslupne mål, samt den dårligste målforskjellen i klubbens moderne historie. Dårligere enn i 2008 da vi egentlig havnet på kvalikplassen, men ble reddet av Eliteseriens utvidelse til 16 lag. Så langt i år har ingen lag i Eliteserien gitt motstander flere cornere enn LSK, og ingen slipper inn flere mål i løpet av omgangenes første 15 minutter. Enkelt sagt; vi gjør det fryktelig vanskelig for oss selv når vi ikke er "påskrudd".

Om vi inkluderer fadesen i cupen, har vi nå tapt fire av de siste fem kampene og da er det selvforklarende at vi befinner oss på nedre del av tabellen.

En del av motgangen i vårsesongen kan naturligvis forklares med de mange skadene på våre nøkkelspillere, men det unnskylder likevel ikke innsatsen mot Strømmen, spillet mot Bodø / Glimt, eller å slippe inn fem mål mot en klubb som ikke en gang var stiftet da vi tok sølvmedaljen i 2001. Bunnivået vårt (da tar vi med førsteomgangene mot Sarpsborg og Mjøndalen) er trolig det laveste av alle lagene i årets Eliteserie.

Kampen mot Strømsgodset den 14. juli blir den siste før sommerpausen og markerer også halvspilt Eliteserie. I mine øyne blir denne styrkeprøven en slags tentamen som vil definere første del av 2019-sesongen. Et tap vil nærmest sementere oss fast i høstens nedrykksstrid, og gi vårsesongen strykkarakter. En seier betyr bestått, men selvsagt med minst mulig margin. Selve eksamen kommer til høsten.

Overgangsvinduet åpner 1. august og det er allerede bekreftet at stopperkjempen Joonas Tamm kommer inn i en slags byttelånsavtale som sender Matvei Igonen til Flora Tallinn. Alt tyder på at låneavtalen med Alex Dyer og Elfsborg ikke forlenges, og Raphael Ayagwa er allerede løst fra kontrakt. Sportsdirektør Mesfin jobber med et salg av Ifeanyi Mathew. Sannsynligvis er vi helt avhengige av å realisere dette salget (som også ligger som en post i årets budsjett), før Mesfin kan fortsette den annonserte jakten på ny spiss.

Spørsmålet er om vi egentlig behøver en ny spiss, nå som Lehne Olsen allikevel kan være tilbake på banen samtidig med at overgangsvinduet åpner. I tillegg har vi sett at Daniel Gustafsson fungerer bedre på topp enn han har gjort på kant, og som tidligere nevnt scoret Moses sitt første mål mot KBK. Dersom Smárason holder seg skadefri må vi trolig da endre formasjon for å gi startplass til en eventuell ny spiss ved siden av Lehne Olsen.

Jeg tenker derfor at det bør være en svært solid spiss som skal komme inn, for at det egentlig skal tilføre laget særlig verdi. Og da er vi fort på en hylle vi antageligvis ikke har råd til å hente fra.

Hvis Salquist fortsetter å levere slik han har gjort i vårsesongen og Tamm plukker opp der han slapp i Sarpsborg08, mener jeg oppriktig at vi potensielt har en av de aller beste sentrallinjene i hele Eliteserien:

Maric, Tamm/ Salquist, Pedersen/ Krogstad og Smárason/ Lehne.

Med en så solid sentrallinje mener jeg forutsetningene ligger til rette for en god høst, under forutsetning at så mange som mulig av følgende kriterier oppfylles:

• Pedersen som kaptein og tilbake i høstformen fra 2018.
• Smárason 100 % match fit.
• Melgalvis, Gustafsson og Ødemarksbakken fortsetter å bidra med målpoeng.
• Riktige backer (les Baccay og Rafn).
• At Lennartsson ikke roterer for mye på lagoppstilling og kampplan.
• At Kåsene, Kween og resten av apparatet lykkes med å unngå så mange skader som vi har hatt på vårparten.
• At dommerne i Eliteserien skjerper seg kraftig.

Avslutningsvis vil jeg på vegne av Harde Mottak få lov til å sende en stor takk til alle dere som har hørt på podkasten så langt. Vi har hatt lyttertall som er langt høyere enn vi hadde drømt om og vi setter enorm pris på tilbakemeldinger og ratings. Følg oss gjerne på Facebook, Twitter og Instagram. God sommer!

Denne saken er skrevet av Trym Hogner og synspunktene reflekterer ikke nødvendigvis alle medlemmene av Harde Mottak, bortsett fra punktet om at dommerne må skjerpe seg selvsagt.

Bilder tilhører Stefan Haugerud.