En dåres försvarstal

Jobba Hårdare | Anders MM

· lsk,andersmm,jobba hårdare

Da Sverige i 1939 erklærte sin uavhengighet i spetakkelet som var i ferd med å utspille seg lenger sør på kontinentet, la de grunnlaget for mange tiår med skepsis og svenskofobi i det norske samfunnet. Nordmenn som opplevde okkupasjonsårene la dette sviket på minnet og holdt fast ved det i mange år.

I nyere tid har svenskeskepsisen manifestert seg i populærkulturen, blant annet via Prima Vera og Jaa9 & OnklP, som begge herjet topplistene med utdriting av broderfolket. Om denne skepsisen med årene har tatt mindre plass i den norske folkesjela, så finnes det ett distrikt der svenskofobien fortsatt regjerer: Romerike.

I rettferdighetens navn skal det sies at det er en meget selektiv form for svenskofobi. Den gjengse svennen vil antakeligvis ikke føle på hets og rasisme i noen særlig grad. Svenskofobien på Romerike kommer først og fremst til uttrykk på fotballbanen.

Fotballspillere er i nokså stor grad unntatt, og prestasjoner på banen definerer egentlig hetsnivået. Dennis Schiller og Christoffer Andersson kom godt ut av det. Jesper Westerberg - not so much. Men selv geniet Johan Andersson ble etterhvert uverdig behandlet av fansen på grunn av noe skadetrøbbel ingen egentlig forsto. Veien fra himmel til helvete er med andre ord kort.

For svenske fotballtrenere stiller det seg dog annerledes. For dem går veien kun til helvete. LSKs første svenske trener satt tonen. Owe Rundberg fikk god gammaldags juling og blei pælma i dusjen av egne spillere. Blytungt.

Nestemann som prøvde seg i sjefsstolen var Magnus Haglund. Etter en noe naiv start på LSK-karrieren der han sleit med å tilpasse fotballen til lokale forhold, fikk han etterhvert orden på sysakene og leverte LSKs beste sesong i et ellers mørkt tiår. Femteplass til tross; folk virka stort sett fornøyd med at han forsvant ut portene etter endt kontrakt. Hans ettermæle er prega av at folk synes han var kjedelig, døll og defensiv.

Sistemann i rekka av svensker som har ledet Lillestrøm Sportsklubbs A-lag er Jörgen Lennartsson. Av naturlige årsaker står hans navn skrevet i LSKs historiebøker som et symbol på svensk feighet og usikkerhet. Akkurat som på 40-tallet!

broken image

Foto: Fredrik Tyskeberg.

Det er ikke veldig lett å å skrive en forsvarstale for Jörgen, men om man nå skal gjøre et forsøk, så bør vi kanskje være så ærlige å si at han litt tilfeldig ble gallionsfiguren for et skip som var på full fart inn i et isberg. Jörgen Lennartsson er kanskje ikke en trener av internasjonalt format - men selv Pep Guardiola kunne rykka ned med LSK i 2019. Forskjellen på Lennartsson og forgjengerne var egentlig bare at klubben lot ham holde på.

Lennartsson ble rett og slett det endelige beviset på at Lillestrøm Sportsklubb ikke kan ha en hovedtrener med svensk pass. Fra før visste man at disse svenske trenerne er ubesluttsomme, opptatt av possession og helst unngår pasninger i lengderetning. 2019-sesongen bekreftet også at de bringer med seg tapermentalitet og generell udugelighet. Aldri mer!

Mot denne bakgrunnen er reaksjonene akkurat som forventet når kandidatene i Simon Mesfin og LSK-styrets trenerjakt begynner å manifestere seg. Først kommer ryktene om Andreas Brännström, og deretter dukker en Andreas Georgson opp på radaren. En ting er at vi aldri har hørt om dem, men fy fuckings faen. Korveeen! Får ikke gått. VI. KAN. IKKE. HA. SVENSK. TRENER!

En del av kommentarene kommer selvfølgelig med en humoristisk undertone, men aversjonen er åpenbar. Premisset i diskusjonen er at svensk fotball er så annerledes fra norsk, og at alle svenske trenere får seg en i fleisen i det de entrer Eliteserie-manesjen. Det er selvfølgelig ikke en påstand tatt ut av lufta.

Allsvensk fotball ER jevnt over annerledes enn den norske, og lagene spiller mer konservativt og kontrollert. I Norge har man alltid sett til England, og fotballtradisjonen er langt på vei formet av det. I Allsvenskan ligner fotballen ofte på klassiske Serie A-kamper, noe som kan ha sammenheng med større tilstedetværelse av svenske spillere i Italia, og påfølgende interesse og påvirkning.

Derfor er det også naturlig at en del svenske trenere får seg en overraskelse når de skal prøve lykken i Norge. Men gode trenere er også i stand til å ta til seg den læringen og justere spillet over tid. I norsk fotball har vi åpenbart eksempel på svenske trenere som har gått skikkelig på trynet. Men vi har også en del som har levert midt på treet, og noen som har levert over forventning. Trenere er som folk flest, vi har ulik evne til å tilpasse oss når vi plasseres i en ny kontekst.

Det er dog ikke riktig at alle svenske trenere kommer med det samme tankegodset, og møter samme utfordring. På tross av en tydelig fotballtradisjon finnes det også trenere som ser annerledes på spillet. Stefan Billborn er ett eksempel på en trener som tar langt større risiko enn det du typisk ser hos et allsvensk lag. I alle kulturer vil du finne en konform majoritet, og i ulik grad utstikkere med andre perspektiv.

Om man velger en tilfeldig svensk trener er det nok statistisk høy sjanse for å finne en som vil passe dårlig i Eliteserien. Om man derimot skrider litt mer analytisk til verks, vil man finne mange trenere som er kompatible med det vi holder på med på vår side av grensa.

Om nasjonaliteten på LSKs foreløpige kandidater har fått supportere til å rynke på nesa, har deres CVer ikke hjulpet på inntrykket. Felles for begge Andreaser er manglende erfaring som hovedtrener på høyeste nivå. Brännström har kun en og en halv sesong som hovedtrener på toppnivå. Georgson har kun vært caretaker i Malmö under en kortere periode. Underforstått: De har ikke vært i gamet lenge nok til å påta seg utfordringen med å trene LSK.

Da trenerjakten startet i sommer var det full konsensus i Fuglafamilien. Ingen ville ha en gammel traver som Fagermo eller Rekdal. Ingen var interessert i å plukke noen fra Eliteseriens trenerkarusell. Man ville gjerne ha et spennende navn fra utlandet (obs: ikke svensk), og da helst en som har litt rutine og tyngde.

Paradokset her er at trenere som Fagermo og Rekdal ikke er unike for Eliteserien. Alle land har en gjeng trenere som går på rundgang. Gjerne konvensjonelle og trygge løsninger, men sjeldent mirakelmenn. Skal man finne en veletablert trener nede på kontinentet, er man avhengig av å finne noen som er villig til å ta steget til Eliteserien.

Den høyst reelle risikoen er at man ender opp med en utenlandsk rundgangstrener, som egentlig ikke vil være nevneverdig forskjellig fra de ovennevnte. Tenk Slovakias Lars Arne Nilsen eller en Belgisk Mons-Ivar Mjelde. En etablert trener i en OK europeisk liga vil antakeligvis ikke la seg lokke til Norge dersom deres karriere fortsatt er i utvikling. Sjansen for at en sånn profil allerede har nådd sin peak er forholdsvis høy.

Spillerrekruttering er en velkjent prosess for de fleste av oss. Vi forstår mekanismene, og forventningene er klare. Ingen av oss som følger LSK forventer at klubben skal rekruttere Bundesligaspillere med fremtiden foran seg. Når det kommer til treneransettelser virker det derimot som forventningene ikke er like godt kalibrert. Mekanismene bak trenerrekruttering er ikke fundamentalt annerledes fra det som skjer når man henter spillere.

I blant behøver man hente spillere som går inn og styrker laget umiddelbart. Det mest naturlige er å titte innad i ligaen eller i andre ligaer på omtrentlig samme nivå. Dette vil være signeringer med forholdsvis lav risiko, og ditto lav oppside. Det er ikke naturlig å forvente at disse skal levere over all forventning, men de gir deg gjerne det du trenger, og du kan forvente å få det relativt fort.

I andre tilfeller er det riktig å hente en ung og utviklingsbar spiller. Unge talenter som allerede har etablert seg på øverste nivå er i de fleste tilfeller ute av økonomisk rekkevidde, og derfor titter man gjerne et steg nedover. I LSKs tilfelle har man gjerne sett til Nigeria, men også nedover i det norske seriesystemet. Disse spillernes suksess er forbundet med ganske høy usikkerhet, men oppsiden om de faktisk slår til er ofte stor.

Samme logikk gjelder for trenere. Da LSK ansatte Geir Bakke i 2020, gikk man for en etablert trener med lav risiko. Man visste med stor sikkerhet at man ville ha den sterkeste troppen i ligaen, og behøvde en håndverker med gode referanser for å sikre en av de to øverste plassene på tabellen. Han leverte til forventning, men ikke mye mer. Ansettelsen av Eirik Bakke er nokså lik. Et velkjent alternativ med lav risiko, satt til å vinne to viktige kamper og ellers bare lose skuta i havn.

Etter nedrykket har LSK klart å etablere seg i tabellens øvre del, men forspranget til den absolutte toppen har kun økt det siste året. I motsetning til i Obos-konteksten har man hverken den sterkeste stallen eller mest ressurser. En trener som leverer til forventningene vil antakeligvis føre oss til en tabellplassering mellom 4. og 8. - litt avhengig av marginer og tilfeldigheter. Om trygghet og forutsigbarhet er målet, er en etablert trener veien å gå.

Om vi derimot ønsker å ta opp kampen mot de aller beste, og bokse over vår økonomiske vektklasse, så er man nødt til å gjøre noen ting annerledes. Over de siste årene har man gjort flere grep for å profesjonalisere den sportslige organisasjonen, noe som nok har bidratt til å hente litt marginer. Men summen av alle de små grepene vil alikevel ikke være i nærheten av å tette gapet oppover. Klubbene rundt oss på tabellen jobber også for å forbedre sine sportslige prosesser og apparat.

En av de mest betydningsfulle valgene en fotballklubb gjør er valg av hovedtrener. For LSKs del er det ikke nok å bare være dyktige på spillerlogistikk om man ønsker å utfordre toppen. Vi er avhengig av å finne en trener som kan bygge et lag som leverer mer enn det summen av spillerne tilsier.

De etablerte norske trenerne som har bevist at de har evnen til å gjøre det er rett og slett ikke tilgjengelige for LSK. Vi har ikke musklene til å hente de, på samme måte som vi ikke vil være i stand til å hente Sivert Hetle Nilsen eller Patrick Berg. Og selv om vi ser til utlandet, er det liten grunn til å tro at denne typen trenerprofil lar seg lokke til Eliteserien og Lillestrøm.

Alternativet sier seg selv. Klubben må scoute trenere fra et lavere nivå, som enda ikke har etablert seg på toppnivå. Historikk og erfaring på toppnivå er egentlig helt uinteressant i denne konteksten. Utfordringen er å finne en kandidat med talent og utviklingspotensiale utenom det vanlige, som andre ikke har fått øynene opp for. Igjen - samme mekanismer som i spillerlogistikk.

Før han tok over Bodø/Glimt var Kjetil Knutsen et ubeskrevet blad for de aller, aller fleste som følger norsk fotball. Som hovedtrener hadde han trent Fyllingsdalen og Åsane. To års erfaring fra OBOS-ligaen og ett år som assistent i Bodø. Alikevel har han forvandlet heislaget Glimt til et kollektiv som danker ut langt mer navngjetne klubber i Europa, på regelmessig basis.

Glimt tok en betydelig risiko da de valgte å gi Knutsen tillit, men avkastningen på den investeringen har vist seg være enorm. I mellomtiden pisset Rosenborg vekk siste rest av forspranget sitt ved å satse på “trygge” alternativ som Åge Hareide og Kjetil Rekdal.

Det er valget LSK har stått ovenfor de siste månedene. Skal vi finne en trener som loser oss inn til en tabellplassering som står i stil med klubbens ressurser? Eller skal vi lete etter kandidater vi tror har et uforløst potensiale som kan hjelpe klubben ta større sprang? Om svaret er det sistnevnte må vi våge å gi tillit til en trener som enda ikke har etablert seg på toppnivå.

I takt med ryktene om LSKs trenerprosess og alt mer konkrete erfaringer fra Sves, er det lett å se hvor dette bærer. Andreas Brännström er kanskje et alternativ, men hovedsporet og førstevalget er Andreas Georgson. Supporternes skepsis rundt manglende erfaring som hovedtrener er stor, og fokuset ser ut til å være på Georgsons nåværende rolle som dødballtrener.

For de som har tatt seg bryet med å titte nærmere på CVet og trålet noen podcaster og artikler om Georgson stiller det seg annerledes:

  • Georgson har lang erfaring i trenerroller for yngre lag i Malmö FF. Om ikke Skandinavias aller beste akademi, så er MFF utvilsomt topp 3.
  • Assistent-trener for MFF under Uwe Rösler, caretaker og sportssjef for klubbens A-lag i ulike perioder. Hvordan hverdagen funker i og rundt et topplag som lever med høye krav er velkjent for Georgson.
  • Assistenttrener med dødballansvar i både Brentford, Arsenal og Southampton. Den kompetansen passer LSKs historie og identitet som hånd i hanske.

Foruten erfaringen fra en av Skandinavias desidert mest suksessfulle klubber, har Georgson også vært del av både Mikel Artetas Arsenal og Thomas Francks Brentford. Førstnevnte et av de beste lagene i verden over de siste par årene. Sistnevnte en av fotballens mest progressive og innovative organisasjoner.

Gitt at LSK faktisk må være villig til å akseptere en viss risiko i dette trenervalget, og titte på alternativ med liten erfaring som hovedtrener på toppnivå: Er ikke Georgsons erfaring meget interessant? Det finnes masse etablerte trenere i verden med nokså robust track record på toppnivå - som alikevel ikke har fått de impulsene og erfaringene Georgson har samlet på seg.

Om vi ikke vil ha de samme gamle resirkulerte sirkushestene, og samtidig må forholde oss til realistiske alternativ som ser LSK som et naturlig steg i deres karriere, da er profiler som Georgson det vi må fokusere på.

Uansett om man jager etablerte kandidater eller uerfarne talenter, må man gjøre en grundig analyse og vurdere kandidatene i intervjuer og referanser. Og er det en ting man ikke skal beskylde dagens LSK-regime for, er det raske og overfladiske beslutninger. Tvert i mot føler mange LSK-supportere at man kan bli mer besluttsomme og kortsiktige i tankegangen.

Selvfølgelig kan Georgson mislykkes i rollen. Vi har ingen garantier. Dette er risikoen vi må være villig til å leve med, om vi skal bevege oss fremover. Det er derimot liten grunn til å steile over hans bakgrunn og erfaring. Og skulle det vise seg at han ikke får det til, så vet vi alle hva den egentlige grunnen er:

Svenske trenere lykkes aldri i LSK!

 

broken image