Björn Bergmann Sigurdarson kommer fra Akranes, en liten by med 7-8000 innbyggere på Islands vestkyst. Akranes ligger omtrent to mil nord for Reykjavik, og tåler dermed en sammenligning med Lillestrøm, både i størrelse og i avstand til landets hovedstad. Og likhetene stopper ikke der, for byens fotballag IA Akranes spiller nemlig i gult og svart. Med alle disse parallellene er det kanskje ikke så rart at Björn føler seg så hjemme i Lillestrøm og LSK?
Björns hjemby Akranes på Island.
Foto: Milan Nykodym
Det var aldri noen tvil om at Björn skulle bli fotballspiller, for han kommer fra en fotballfamilie av de sjeldne. Han har nemlig tre eldre halvbrødre som alle har spilt profesjonell fotball. Joey Gudjonsson er i dag trener for IA - og har dermed trent Björn i ukene før han signerte for LSK - men i sin aktive karriere spilte han en stort antall kamper for klubber som Leicester og Burnley. Bjarni Gudjonsson er mest kjent for sitt lange opphold i Stoke, og er dessuten i dag Runar Kristinssons assistent i KR. Thordur Gudjonsson hadde sine største utenlandseventyr i Bochum og Genk, og i likhet med de to andre brødrene, fikk han mange A-landskamper for Island.
Sigurdarson markerte seg tidlig som et stort talent, og fikk sine første aldersbestemte landskamper for U17-landslaget som 15-åring i 2006. Året etter begynte han å få tillit som innbytter på A-laget til IA i den øverste divisjonen på Island, og i 2008 var han fast inventar på laget som til slutt rykket ned. Da kom det henvendelser fra en rekke utenlandske klubber, og blant annet Liverpool og Manchester United ville ha ham inn i sitt akademi.
Akranes-gutten ville imidlertid spille A-lagsfotball, og valgte, lykkelig nok for alle med gule og svarte hjerter, å signere for LSK i oktober 2008. Sportsklubben hadde dette året kvittet seg med hovedtrener Tom Nordlie og manager Jan Åge Fjørtoft, og inn i deres sted kom Lyn-duoen Henning Berg og Torgeir Bjarmann. Det var Bjarmann som hadde fulgt med på den lynraske islendingen en tid, og dette ble hans første, og kanskje beste, signering som sportsdirektør i LSK.
Debuten for LSK kom i 2. serierunde av 2009-sesongen, da han ble byttet inn for Arild Sundgot på slutten av hjemmekampen mot Viking. I april og mai ble det tre kamper fra start, i det som ble en problematisk periode for klubben. LSK åpnet nemlig med ufattelig svake 0-4-5 på de første ni kampene i Tippeligaen. Problematisk ble det også for den unge islendingen, som slet med rygg og hofte i sin første sesong på Åråsen. Dette var de samme fysiske utfordringene han har hatt jevnlig i hele sin voksne fotballkarriere. Helt mørk ble sesongen riktignok ikke, for han kom tilbake i troppen utover høsten. Han scoret attpåtil sitt første mål for A-laget i hjemmekampen mot Bodø/Glimt, da han sikret ett poeng med sin 2-2-scoring. Når sant skal sies, var ikke dette hans første scoring som LSK-spiller - den kom nemlig på Skjetten kunstgress en måned tidligere. For LSK 2, med artikkelforfatteren til stede på tribunen.
Forventningene var store inn mot 2010-sesongen, både til Sigurdarson og til laget. For maken til offensiv skyts har det kanskje aldri vært i LSK. Arild Sundgot hadde sin siste formtopp i karrieren, nysigneringen Anthony Ujah imponerte i oppkjøringen, selveste Tarik Elyounoussi var hentet inn på lån og fjorårets store komet, Nosa Igiebor, så ut som en million. Og så var det Björn, da. Som alle internt i klubben hadde kjempetro på, men som fortsatt ikke hadde slått ut i full blomst. På benken denne våren fant man også noen brukbare offensive spillere, som Olivier Occean og Edwin Eziyodawe
Björn feirer scoring sammen med Nosa og Søgård på Åråsen i 2009-sesongen. I bakgrunnen ser man Arild Sundgot.
Foto: Stefan Haugerud.
Overraskende nok ble dette en ganske grå vårsesong, til tross for at man ikke tapte én eneste kamp mellom serieåpningen (0-3 mot AaFK) og sommerpausen. Særlig frustrerende var de fem kampene i april der samtlige endte uavgjort, med en samlet målforskjell på 1-1 (!). Før og etter uavgjortrekka fikk publikum riktignok se glimt av de offensive kreftene som fantes i laget, for både Hønefoss og Sandefjord ble sendt hjem som slakt. Kampene endte med henholdsvis 6-0 og 4-0.
Som de andre sesongene under Henning Berg, ble ikke 2010-sesongen all verden. Høsten bød på varierende resultater, men i spillet var det særlig én ting som utkrystalliserte seg: Klubben hadde funnet et spisspar å satse på i Anthony Ujah og Björn Bergmann Sigurdarson. De to utviklet etter hvert en link seg imellom som ikke sto noe tilbake andre offensive superpar vi har sett på Åråsen tidligere, som duoene Zane-Powell i 2001 og Koren-Mifsud i 05-06. Ujah blomstret i kompaniskap med Sigurdarson og avsluttet sesongen med kruttsterke 12 mål på de siste 16 kampene.
Til tross for at pila kun pekte én vei for den elegante islendingen med det nydelige håret, satt man fortsatt med en følelse av at han hadde mer inne. Talentet hans var blitt en snakkis i Fotball-Norge, og TV2s ekspert Petter Myhre trakk fram Sigurdarson da han måtte velge én spiller å se opp for i 2011. Og jammen fikk vår nye assistenttrener rett i sine spådommer. Det var kanskje Anthony Ujah som stjal de største overskriftene i mediene etter to utrolige firemålskamper mot Stabæk og Strømsgodset, men spillemessig var det gutten fra Akranes som herjet verst ute på Åråsen-gresset. Allerede i juli kunne Nettavisens Egil Sande, godt hjulpet av et visst foruminnlegg på kfl.no, slå fast at Sigurdarson hadde vært sist, nest sist eller tredje sist på 17 av LSKs mål så langt i sesongen. Best huskes kanskje soloraidet i hjemmekampen mot Viking, som må være en av de råeste enkeltmannsprestasjonene som er gjort i en LSK-drakt.
Etter 19 kamper i 2011-sesongen var LSK kun to poeng bak Brann på 2. plass i Tippeligaen. Det som skjedde etterpå var imidlertid en kollaps på nivå med det som skjedde i nedrykkssesongen i 2019. Heldigvis hadde klubben flere poeng å gå på den gangen, for det ble utrolige åtte tap og tre uavgjorte på de siste 11 kampene. Ujah var solgt til Mainz, mens Nosa forsvant litt senere på sommeren. Og Björn? Han skadet seg på avslutningstreningen dagen for hjemmederbyet mot Vålerenga i september. Uten de tre store ble det blytungt for Henning Bergs mannskap, og til slutt måtte hovedtreneren gå. Eller endelig, som Trym ville sagt.
Foran 2012-sesongen var det ny satsning på Åråsen. Ingen har enda klart å finne ut hvor mange spillere som forsvant inn og ut portene på Åråsen det året, men det var mange. Vår kjære islending hadde brukt skadeperioden godt, for det var en helt annen spiller som herjet i LSK-hallen i treningskampene den vinteren. Han hadde kanskje mistet noe av rykket og dribleferdighetene, men han var blitt et fysisk monster. En maskin. Det var nesten lattervekkende hvordan motspillerne spratt vekk og gikk over ende så fort de nærmet seg Lillestrøms nr. 8. Han fortsatte å imponere da serien startet, selv om Magnus Haglunds lag mildt sagt strevde med poengsankingen. Luke Rodgers, en ganske håpløs engelskmann som fikk æren av å spille med Björn i noen kamper, var så fra seg av begeistring at han mente at denne islendingen burde spilt i Manchester United. Og det ble en overgang til England til slutt, om enn til en noe mindre klubb. Etter sju mål på de første 13 kampene av 2012-sesongen, bladde nemlig Wolverhampton opp 2,4 millioner pund for Sportsklubbens stjernespiller. En sum som fortsatt er klubbens største spillersalg noensinne.
Alt lå egentlig til rette for Sigurdarson-suksess i Wolves. Klubben hadde Ståle Solbakken som trener, en mann med god innsikt i det som rører seg på Åråsen, og sånn sett burde forutsetningene ha vært til stede for en suksesshistorie. Det ble det aldri, selv om den første sesongen gikk tålelig bra. Det ble hele 37 seriekamper på Björn i 12-13-sesongen, og han fikk satt ballen i målet ved fem anledninger. Allerede halvveis i sesongen fikk imidlertid Solbakken sparken, og da hans erstatter også måtte gå i løpet av 2013, var det islendingens tredje Wolves-trener som ga ham lite tillit i 13-14-sesongen. Tilliten var så liten at han til slutt ble utlånt til Molde under 2014-utgaven av Tippeligaen. Undertegnede har for få leveår igjen til å kaste dem bort på å skrive om Molde-suksess, så det blir med denne observasjonen: Björn var god for Molde i 2014. Jævlig god. Om enn litt skadeplaget.
Etter oppholdet i Trym Hogners favorittby gikk turen videre til FC København for et nytt låneopphold våren 2015. Her ble det mye spilletid for Akranes-gutten, men alt i alt var det en skuffelse at han kun scoret ett mål på 14 kamper i Superligaen. Tilbake i Wolves klarte han, noe overraskende, å kjempe seg tilbake på laget våren 2016. Men med null mål i ryggsekken, kom det ikke som noen overraskelse at klubben ikke ønsket å forlenge kontrakten hans. For første gang var det nå litt snakk om en mulig LSK-retur, selv om håpet nok var større en realismen. Det var få norske klubber som kunne betale lønna Björn krevde, så det var ikke direkte overraskende at det ble en retur til pengesterke Molde. Og igjen var Björn meget god for Molde, både høsten 2016 og hele 2017. Og litt mindre skadeplaget enn sist.
Etter 16 mål i Eliteserien i 2017 - hans eneste sesong med et tosifret antall scoringer - banket russiske Rostov på døren. Ganske mange rubler fant veien til Moldes bankkonto (som om det ikke var nok av dem der fra før av), og ikke så rent få rubler fant veien til Björns lommebok. Rostov er kanskje ikke det klubbnavnet som klinger best i norske ører, men her snakker vi om en fotballøkonomi av en helt annen klasse enn den norske. Inkludert Røkkes leketøy oppe på det forblåste nordvestlandet.
I hans første hele sesong i russisk Premier League, i sesongen 18-19, var han fast på laget, fikk spille 26 seriekamper og scoret fem mål. Den neste sesongen gikk tråere, i den forstand at han fikk en innbytterrolle i laget. Det gjorde at Rostov i januar 2018 aksepterte en låneavtale med kypriotiske APOEL, der nordmannen Kåre Ingebrigtsen, best kjent for sine to opphold i LSK mellom 1994 og 1996, var trener en svært kort periode. På middelhavsøya ble det ingen kamper på Sigurdarson, mye på grunn av at serien ble korona-avbrutt i mars.
Björn ikledd årets drakt.
Foto: Emil Saglien Ruud / LSK
Nå er han altså tilbake på Åråsen, uten at noen helt skjønner hvorfor. Han er fortsatt kun 29 år, og kunne spilt på et betydelig høyere nivå enn Eliteserien (for ikke å snakke om OBOS-ligaen) om han selv ville. Han kunne helt åpenbart ha tjent mye mer penger et annet sted, og han er ikke skadet, så dette er heller ikke et opptreningsopphold. I det hele tatt er det vanskelig å fatte at en spiller av dette kaliberet skal spille høstsesongen 2020 for Lillestrøm Sportsklubb. Men Björn hadde bestemt seg: Han skulle hjem. Hjem til sitt kjære Åråsen.