Status for covid-19 i Norge er i skrivende stund ikke god. Da denne teksten ble påbegynt i begynnelsen av påsken hadde vi sannsynligvis mer smitte enn noen gang, og attpåtil av en mutasjon som er mer smittsom og oftere skal føre til alvorlig sykdom enn den "originale" utgaven. Selv om Norges fotballforbund har lagt fram planer for seriestart, er jeg pessimist. Jeg syns det ser ut som det er lenge igjen til Eliteserien kan settes i gang.
Norge er på mange måter en ensom svale i Europa når det kommer til restriksjoner i toppidrett. Mens andre land har ligaspill i gang, er det i Viken til og med forbud mot i det hele tatt å trene fotball som et lag. Med andre ord er det tomt i LSK-hallen om dagen. Hvorfor er det sånn?
Jeg skal her forsøke å se på hvordan skal man få i gang fotballen. Er det i det hele tatt en mulighet? Og når i så fall? For å gjøre dette er jeg avhengig av å se på litt generelt smittevern og hvordan dette har vært og kan praktiseres i idretten. Jeg skal se litt på de norske koronareglene, se på den norske smittesituasjonen og også se på hva status er i andre land. Et legitimt spørsmål i så måte, er om Bodø/Glimt egentlig tar så stor risiko når de drar på treningsleir til Marbella. Men først må man forklare litt om smittesituasjonen i Norge og om smittevern, da dette er helt essensielt i diskusjonen om åpningen av norsk elitefotball.
Det er umulig ikke å se norsk fotball i en større nasjonal kontekst. Norge har hele tiden vært et land med relativt lav smitte gjennom hele pandemien, og den såkalte «slå ned-strategien» har vært et mantra. På en måte kan man argumentere for at dette har blitt en slags nasjonal «identitet». Norge og lav smitte er noe som hører sammen. Når så smitten stiger, er terskelen for å stenge ned samfunnet lav. Og som det egalitære samfunnet Norge er, spares ingen. Dette har fått store konsekvenser for toppidretten, hvor konkurranser har vært forbudt i lengre tid. Dette i motsetning til resten av Europa, hvor toppidretten stort sett har vært i gang under det meste av pandemien.
Tomme fotballbaner har blitt et vanlig syn i Norge.
For å forstå forbudet må man se litt på hvordan smittevern utøves. Man kan grovt sett dele det inn i to hovedtyper. La oss kalle dem for førstelinje- og andrelinjeforsvar.
Førstelinjeforsvaret er rett og slett å hindre et land eller gruppe å bli smittet som sådan. Det er dette man blant annet ser i land som Kina og New Zealand, der strenge innreise- og karanteneregler skal hindre smitten som sådan å slippe inn i landet. Det samme kan sies om såkalte "bobler", som man blant annet så i NBA-sluttspillet. Her stengte man seg nærmest inne i Disneyland i Orlando. Kun spillere, støtteapparat og andre som møysommelig hadde blitt testet gjentatte ganger fikk slippe inn i bobla, og det var et kontinuerlig testregime under hele perioden fra 30. juli til finalen i begynnelsen av oktober. Det er også førstelinjeforsvaret, som også har ført til strenge reiserestriksjoner til Norge, og som i praksis har gjort internasjonale idrettsarrangementer helt umulig de siste månedene.
Andrelinjeforsvaret skiller seg fra førstelinjeforsvaret ved at smitten allerede har trengt inn i landet eller gruppen. Her er målet å bremse og, som i Norge, aller helst slå ned smitten. Et eksempel er avstandsregler, som skal hindre videresmitte i samfunnet. En person X er altså smittet, men ved å holde avstand, smitter ikke personen videre. Et annet er et maks antall personer i en forsamling. Hvis en person er smittet, er det gunstig om personen ikke er i situasjoner hvor vedkommende smitter mange andre. Teoretisk sett er det kun et poeng med et andrelinjeforsvar når det faktisk er smitte i et samfunn eller gruppe. Hvis ingen er smittet, er det naturlig nok ikke noe poeng å beskytte seg mot smitte. Altså, hvis førstelinjeforsvaret fungerer, trenger man ikke noe andrelinjeforsvar. Dette har vært, og vil være et sentralt spørsmål i gjenåpningen av fotballen.
Norge har etter hvert relativt sterke innslag av begge deler. Vi har nå strenge karanteneregler for å komme inn i landet (førstelinjeforsvar) og også en lang rekke regler innad for avstandskontroll (andrelinjeforsvar). Begge deler får konsekvenser for fotballen, men mens karantenereglene først og fremst er utfordrende for lag som spiller europacup, er det primært andrelinjeforsvaret som skaper vansker for å få i gang eliteserien.
Det åpenbare problemet med det å spille fotball er naturlig nok at det ikke er mulig å holde den anbefalte to-meters avstanden. Altså er det svært krevende å overholde kravene til et godt andrelinjeforsvar. For alle praktiske grunner vil enhver trening og kamp være en potensiell smittebombe. Vi har også sett det nylig i Mjøndalen og Stabæk. Kommer først smitten inn, vil mange bli smittet.
I tillegg opererer man i dag med det som heter forsterket TISK (testing, isolering, smittesporing og karantene ved covid-19). Forsterket TISK vil si at hvis en person blir smittet skal følgende skje.
Den smittede skal i isolasjon
Nærkontakter skal i karantene i 7 dager
De nærkontaktene bor sammen med skal holde seg hjemme til første test av nærkontakt eventuelt er negativ (er den positiv, blir det normal karantene)
Andre i "miljøet rundt" personen kan også bli bedt om holde seg hjemme til testresultatet er klart.
Dette blir naturlig nok relativt krevende for en idrett hvor fort rundt 40 personer vil havne i karantene hver eneste gang en spiller blir smittet. Og ikke bare det. Ta dette som et eksempel: Barn til spiller X blir smittet to dager før kamp. Da skal ikke bare spiller X i karantene, men også hele "miljøet rundt". Som et resultat av dette blir kampen fort avlyst. Med det smittenivået vi har i Norge i dag, kan dette bli regelen heller enn unntaket. Med andre ord en relativt håpløs situasjon.
Jeg tror ikke man skal undervurdere hvor krevende karantenereglene er i Norge. I andre land kan man «teste» seg inn i idretten (og samfunnet) igjen. Det kan man ikke i Norge. Og slik reglene er i dag, vil dette potensielt være en vel så stor utfordring som direkte smitte. Det er for eksempel derfor det er så utfordrende å holde skoler åpne på steder med mye smitte. Det skal ikke mange smittetilfellene til før det er svært mange som må i karantene, og man ikke klarer å holde skoler åpne. Fotballen vil få nøyaktig den samme utfordringen.
Alternativet da kan være en såkalt "boble". En boble er beskrevet ovenfor, men det er viktig å huske på noen ting hva gjelder dette. Det er ekstremt krevende. Både emosjonelt for hvert enkelt menneske som må holde seg unna familie og venner, og krevende organisatorisk for selve avviklingen. I tillegg er det veldig kostbart. NBA fikk det til, men det kostet 190 millioner dollar. For å få til en reell boble, skal man ikke se bort fra at det blir voldsomme summer som eliteserieklubbene må ut med. Husk også på at det ikke er noen umiddelbare planer om å vaksinere personer i det aldersspennet eliteseriespillere er. Med andre ord må man være forberedt på å spille mesteparten av sesongen uten at noen av spillerne er vaksinert.
En boble er i praksis det Bodø/Glimt driver med i Marbella, Spania, og det ser enn så lenge ut til å gå bra. Men det er viktig å huske på en del ting her. For det første er de kun ett lag på ett geografisk sted. De har en lang rekke forholdsregler. I praksis er det portforbud for spillerne, som må være på hotellet til enhver tid.
Spania har nå lavere smitterate enn Norge.
I tillegg har de en viktig fordel. Det er rett og slett mye mindre smitte i Spania enn i Norge. Særlig i Andalucia hvor Marbella ligger. Smittetall varierer hele tiden, men da denne teksten ble påbegynt, hadde Andalucia en smitterate på 121,1 per 100 000 innbyggere siste 14 dager. I Norge er den 240 per 100 000. Altså omtrent dobbelt så stor. Fotballsteder som Oslo, Lillestrøm, Bærum, Drammen og Sarpsborg ligger betydelig høyere. Sarpsborg ligger nå på over 700 smittede per 100 000 siste 14 dager. Altså 6 ganger høyere enn området rundt hotellet til Bodø/Glimt i Spania. Hvis du tidligere lurte på hvorfor de holder seg smittefrie, mens fotballspillere fra flere eliteklubber blir smittet i Norge, skjønner du kanskje nå at det er relativt naturlig at det er sånn. Selvfølgelig kan de bli smittet i Spania, men sannsynligheten er mye mindre. Med eller uten portforbud. I motsetning til i Norge, er også smitten på vei ned i Spania. Det er den på ingen måte i Norge, hvor Folkehelseinstituttet nylig hadde en modell som anslår at man når smittetoppen i mai.
Så hvorfor går smitten ned i Spania, mens den går opp i Norge? Det er flere teorier om dette, men la oss først se litt på Europa. Norge har gjennom hele pandemien vært "best i klassen" med lavest smittetall. Slik er det ikke lenger. Spania, Portugal, Irland, Tyskland, Danmark, Finland og Storbritannia har alle lavere smittetall enn Norge. Og her kommer min påstand. En påstand som, gitt den er riktig, betyr at Norges vei ut av koronaens jerngrep potensielt kan bli vesentlig mer komplisert enn resten av Europa. Nemlig at mange europeiske land har oppnådd betydelig immunitet i landene sine gjennom naturlig smitte. I Spania har for eksempel 7 prosent av landets innbyggere fått bekreftet koronasmitte. I Portugal er tallet over 8 prosent. I Storbritannia 6,5 prosent. Hva det virkelige tallet er, er forbundet med stor usikkerhet. Det er ikke usannsynlig at tallet kan være rundt 25 prosent. I USA regner man for eksempel med at tallet er 30 prosent. Sannheten er at vi ikke kan vite. Det vi derimot kan vite er at alle disse stedene falt smitten kraftig før det var en effekt av vaksinene. At Storbritannia nå får hjelp av de millioner av vaksiner som er satt, er det liten tvil om. Men smitten sank lenge før det. Det samme så vi i USA, hvor smitten, stikk i strid med de vitenskapelige modellene, plutselig begynte å synke kraftig. Vi vet ikke helt hvorfor, men hvis du vil vite mer, kan jeg blant annet anbefale Ezra Kleins podcast og hans intervju med Dr. Ashish Jha, hvor de diskuterer gjenåpningen av USA.
Dr. Ashish Jha deltok nylig i Ezra Kleins podcast for å diskutere gjenåpningen av USA.
Vi kan ikke vite med sikkerhet hvor mye av smittenedgangen som skyldes immunitet som resultat av smitte i andre land, men vi kan si hvor stor effekt den har i Norge. Og den er omtrent null. Norge har hatt relativt lite smitte gjennom hele pandemien, noe som har ført til få covid-19-relaterte dødsfall og sykehusinnleggelser. Dette er naturlig nok positivt, men utfordringen er altså nå å få tilstrekkelig immunitet i befolkningen. Det blir ikke lett. Landingen vi nå skal inn på, kommer etter min oppfatning til å bli svært utfordrende. Det er ikke gitt at vi får ned smitten – tvert imot. I likhet med modellen til FHI er jeg relativt pessimistisk, og tror på en økning i antall smittetilfeller på mellomlang sikt. Årsaken til at jeg tror dette er en kombinasjon av et mer smittsomt virus, økt tiltakstretthet og at folk kommer til å senke skuldrene når stadig flere blir vaksinert.
Med alt dette. Hvordan skal man få i gang fotballen? Er det i det hele tatt en mulighet? Og når i så fall? Kulturminister Abid Raja har uttalt at en forutsetning for en åpning av toppfotballen er at smitten må ned. Hvis mine prediksjoner slår til, vil dette åpenbart bli utfordrende.
Kulturminister Abid Raja krever at smitten faller før fotballen får komme i gang.
Svaret er jo at en eller annen gang vil den komme i gang, men det kan fort ta tid. Og vi trenger å kvitte oss med en del illusjoner om hva ståa faktisk er i Norge i dag.
For de som husker tilbake til dette med «grønne» og «røde» land, er det kanskje greit å få inn en oppfrisker på hva et «grønt» land var. Det var altså et land man kunne reise til, som hadde under 20 smittede per 100 000 personer siste to uker. Spol frem i tid, og situasjonen for Norge er altså 240 smittede per 100 000. Det er 12 ganger så mye som et «grønt» land. For Lillestrøm er situasjonen brutal. Over 500 smittede per 100 000 tilsier 25 ganger «grønt» land. Situasjonen nå, sammenlignet med da det ble spilt fotball i fjor er totalt forskjellig. Det er mye smitte i Norge, og jeg tror ikke den er noe særlig på vei ned.
I motsetning til mange myndighetspersoner er jeg ikke spesielt redd for å spå utviklingen. Om man ser en pressekonferanse på TV og hører at noen «håper» at smitten går ned, er det i praksis det samme som en ansvarsfraskrivelse av de innstrammingene man foretar. Enkelte vil hevde at «håp» er noe man tyr til når verktøykassa er tom. Et minstekrav man bør kunne kreve når man fratar folk arbeidsplassen sin, er at man i hvert fall tror det har en effekt. Nå klarer man ofte ikke å si at man tror, sannsynligvis for å bli tatt for det i ettertid hvis smitten ikke går ned. Min personlige favoritt er utsagn som «hvis folk følger smittevernrådene og møter færrest mulig mennesker, tror jeg smitten går ned». Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Men det hjelper lite når selve «problemet» er at det er for mye nærkontakt i samfunnet. Hadde det ikke vært for at det var for mye nærkontakt i samfunnet, ville viruset sakte men sikkert forsvunnet. Det smitter jo tross alt når vi er i kontakt med andre. Selv om det er en ny mutasjon, har det ikke begynt å hoppe gjennom vegger.
Årsaken til at folk ikke i tilstrekkelig grad overholder smittevernreglene, er det vi på fagspråket kaller «practical drift». Kort fortalt er teorien her at mennesker over tid slutter å følge regler som ikke er praktiske for dem i hverdagen. På norsk oversettes dette gjerne til tiltakstrøtthet. Jeg skal ikke gå veldig langt inn i årsakene til at dette skjer, men det er klart at når flere og flere vaksiner blir satt, er det stadig færre man trenger å ta hensyn til. Det moralske argumentet for å følge smittevernregler blir derfor svakere, og kommer i tillegg til det at folk allerede er møkk lei alle tiltakene.
Dette er altså hverdagen NFF og Eliteserien må forholde seg til, og for å håndtere dette har NFF utviklet en egen smittevernsprotokoll for toppfotballen. I denne står det mye. Alt fra å unngå spytting til at de bør begrense antall kontakter. En samling gode intensjoner. Dette fungerte helt fint i fjor da det var lite smitte, men nå er situasjonen ganske annerledes. Grunnen er ikke at reglene har blitt noe dårligere. Det er rett og slett en helt annen smittesituasjon. Og reglene vil aldri klare å hindre det som er helt essensielt i fotball, nemlig at det vil være fysisk kontakt. I tillegg må man huske på de generelle karantenereglene. Det holder som sagt at et barn til en spiller blir smittet i barnehagen, så ryker i verste fall hele laget ut i en ventekarantene. Dette gjør situasjonen i praksis helt umulig, og stadig smitte og karantene vil etter min mening være uunngåelig.
I den senere tid er det fra enkelte foreslått at hele Eliteserien skal gå inn i en boble. Som jeg beskrev over, er dette ekstremt kostbart. Det vil være krevende å finne en plass i Norge hvor dette lar seg gjøre, og sannsynligvis må man ut av landet, med de utfordringer det måtte medføre. Det vil nødvendigvis også måtte være på ubestemt tid, da ingen vet når det er klart for fotball i Norge. Noe som vil være ekstra belastende for både spillerne og spillernes familier. Med andre ord blir dette neppe noe av.
Så hva er løsningen da? Jeg tror det er tre ting man må arbeide med, hvis man virkelig vil ha fotball.
Det ene er rett og slett en holdningsendring i det norske folk, hvor målet må være at mennesker rent prinsipielt skal kunne utøve yrket sitt. I dag er det svært mange som er permittert. Dette er innen ulike bransjer som hotell, servering og butikk. Det er vanskelig på rent prinsipielt grunnlag å argumentere for at fotballspillere skal få lov til å spille fotball, når så mange andre ikke får dra på jobb.
Det andre er at man må inn på yrkesgruppene hvor man kan argumentere med at «det er så få uansett, at det ikke spiller noen rolle». Her er frisører et godt eksempel. De får av en eller annen grunn fortsatt lov til å klippe hår, selv om det åpenbart er umulig å holde to meters avstand når man blir klipt. Likevel får de holde åpent. Her er mulig med en type argumentasjon som «når de får lov, hvorfor får ikke vi?».
Det tredje, og sannsynligvis det vanskeligste, er å få gjort noe med reglene for karantene. Jeg har beskrevet over hvor krevende det kommer til å være. Hvis man ikke får lov til å teste seg ut av karantene, eller om ventekarantene-regler gjelder, vil situasjonen bli krevende. Det er en situasjon man uansett bør ha tenkt nøye gjennom før man setter i gang serien.
Med andre ord ser jeg for meg at det blir krevende å komme i gang – jeg er rett og slett generelt ganske pessimistisk med tanke på å komme i gang. Så kan det hende jeg tar feil; at tiltakene plutselig fungerer, vaksiner renner inn i landet og at Erna presenterer en forutsigbar gjenåpningsplan som fotballen kan forholde seg til. Men jeg anser det som lite sannsynlig. Og hvis jeg får rett i mine spådommer om smitteutvikling, kommer det til å bli ekstremt krevende å få i gang fotballen. Både stat og kommune har vist at de ikke nøler med å stenge idretten, og da blir det vanskelig med toppfotball. Om smittesituasjonene bedrer seg vesentlig, kan vi kanskje håpe på en tidlig gjenåpning. Men da må vi alle være disiplinerte og følge smittevernreglene slik at smitten synker. Alle andre enn fotballen selvfølgelig, som i sin natur er et eneste stort brudd på sentrale smittevernregler. I bunn og grunn er det jo det som er den største utfordringen.
Egil Heinert | @heinert