En kamp for Fugla-laget

Dette laget kan knapt kalles et drømmelag, men alle spillerne på dette laget har én ting til felles: De fikk bare én seriekamp for Fugla. Vi stiller opp laget i en 3-4-3-formasjon, en særdeles lite LSK-aktig formasjon, men det er nødvendig for å få stablet et lag på beina. Svært få forsvarsspillere har nemlig endt opp med kun én seriekamp for Fugla. Keepere er det flere av - vi kunne nok stablet på beina en hel ellever med kvalifiserte keepere. Men det får bli en annen gang.

Andreas Fjeldstad. Solskinnshistorien på laget. Keeperen hadde aldri forutsetningene for å spille på det øverste nivået, og var heller ikke i A-stallen da han plutselig ble kastet inn mot Viking i 2011. Henning Berg hadde, et halvt år etter alle andre, endelig innsett at reservekeeper Alexander Nadj ikke kunne brukes til noe som helst. I stedet var det juniorlagets målvakt, den livslange LSK-supporteren Andreas Fjeldstad, som fikk oppfylt sin store drøm denne dagen. Han sto en god kamp og hjalp laget til en 2-1-seier, i en kamp der Ruben Gabrielsen og Fredrik Gulbrandsen, også disse i junioralder, sto for LSKs scoringer.

Simen Nordermoen. Trym Hogners mann på dette laget. Grunnen er enkel: Simen Nordermoen er Fjellhamar-gutt. Talentet var det ingenting å si på, gutten står med landskamper for yngres landslag, men dessverre ble skadene for mange i den viktige overganger fra junior- til seniorfotball. Den første (og siste) seriekampen for A-laget kom borte mot Aalesund i 2013, i en sesong der LSK hadde spektakulært mange skader på forsommeren. Med sine 17 år og 321 dager er han blant de yngste spillerne LSK noen gang har benyttet på øverste nivå.

Jørn Åslund. Her kunne vi selvfølgelig valgt Olav Grønningsæter, en spiller alle husker at tilbrakte 1983-sesongen på Åråsen (han skulle nemlig studere på Norges Idrettshøyskole det året). Allikevel velger vi Jørn Åslund. Forsvarsspilleren fra Kapp (samme sted som Ruben Gabrielsen er fra) spilte nemlig en hel kamp som makkeren til Tore Kordahl i 1981. Og når du spiller stopper med Tore Kordahl, på et lag som ble norgesmestere dette året, må du jo være litt god. Forresten var vi litt upresise her, for Jørn fikk ikke spille hele kampen. Han ble byttet ut rett før slutt, i en kamp som LSK til slutt tapte 1-0 hjemme mot Fredrikstad. Det var den siste serierunden det året - og den første og siste kampen til Jørn Åslund i gult og svart.

Finn Georg Tomulevski. LSK hadde et fantastisk lag i 1994. Profiler som Frode Grodås, Ståle Solbakken og Mons Ivar Mjelde var viktige brikker, og høyresiden med Dennis Schiller og Jan Ove Pedersen var nærmest ustoppelige. På venstrebacken hadde man André Bergdølmo, en mann som senere skulle bli svært upopulær på Åråsen, men som fikk drøssevis med landskamper og en fin karriere med blant annet Ajax og Borussia Dortmund på CV-en. I årets siste seriekamp var det derimot ikke Bergdølmo som fikk tillit på venstrebacken, men en kar ved navn Finn Georg Tomulevski. LSK hadde ingenting å spille for i snøværet på Alfheim - sølvmedaljene var allerede i boks - og Finn Georgs eneste kamp for Fugla endte med et 2-0-tap.

Tomulevski, Loholt Kristiansen, Mezquida, Nordermoen

Kenneth Andreassen (K).

Selvutnevnt kaptein på dette laget, som påpekt i Harde Mottaks Tilbakeblikk-episode om 2017-sesongen. Den lille teknikeren fra Skjetten var regnet som et stort talent, med mange kamper for yngre landslag på CV-en. Hans eneste kamp for LSK kom i siste serierunde i 2003, da LSK møtte Odd på Åråsen. I løpet av innhoppet fikk han vist fram noe av finterepertoaret sitt, og mange tenkte nok at dette var en kar man kom til å se mer til. Imidlertid satte en kronisk sykdom en stopper for det som kunne blitt en stor LSK-karriere.

Markus Kiesenebner.

Kanskje den største prestisjesigneringen til daværende manager Jan Åge Fjørtoft, som hadde spillerbakgrunn fra Rapid Wien og antageligvis kom over dette “kuppet” gjennom sine bekjentskaper i Østerrike. Kiesenebner kom fra den andre store Wien-klubben, nemlig Austria, og om noe positivt kan sies om overgangen, var det at LSK ikke betalte overgangssum for Bosman-spilleren. Imidlertid ble lønningsposen solid, og det å betale noen millioner kroner for én seriekamp, kan kun kalles en elendig investering, uansett om spilleren visstnok hadde imponert for Østerrike i en landskamp på Wembley. Kiesenebner kvalifiserte seg til dette laget gjennom et drøyt kvarters langt innhopp i hjemmekampen mot Odd sommeren 2007.

Einar Thor Danielsson.

Alle har vel hørt det gamle ordtaket: Du setter ikke opp et LSK-lag uten en islending. Så får det heller være at denne mannen kun fikk noen få minutter for LSK mot Viking i år 2000. Samtidig er han nok en av de aller beste fotballspillerne på dette laget, for Einar Thor har hele 21 A-landskamper for Island. I tillegg har han spilt for klubber som Gent og Stoke i det store utland, så noe må jo denne fyren ha å bidra med, selv om det ble med fire minutter pluss tillegg på Stavanger stadion.

Henrik Loholt Kristiansen.

Det er flere grunner til at Kristiansen må med på laget. For det første er han den eneste med én seriekamp for Fugla som vi i Harde Mottak faktisk har trua på at skal komme seg ut av dette laget igjen (!). Gutten har talent til å gjøre det samme som Marius Amundsen klarte i sin tid - å jobbe seg opp til det øverste nivået etter å ha blitt veid og funnet for lett på Åråsen. For det andre snakker vi om en gutt som lot tårene renne da han forlot Åråsen. Ingenting er vakrere enn en lokal gutt med ekte følelser for klubben sin. Kristiansen har til tider vært meget god i Kisa, og med riktig utvikling i tida som kommer, hadde ingenting vært hyggeligere om han en dag må vrakes fra akkurat dette laget.

Thomas Bjerk. 

Da Thomas Bjerk løp ut på Åråsen-matta 30. oktober 2004, som innbytter i kampen mot Brann, var det en historisk dag for LSK. Ikke fordi han skulle få en stor karriere på Åråsen - da hadde han jo ikke vært på dette laget - men fordi han var fjerde generasjons Bjerk i gult og svart. Hans far, Finn Bjerk, var som kjent en del av LSKs største generasjon, som tok NM-gull for juniorer i 1966, rykket opp i både 1973 og 1974, og til slutt ble best i Norge med seriemesterskap i 1976.

Nicolas Mezquida.

Åpenbart det mest sexy navnet på laget. Tenk, en uruguayansk spiller med U-landskamper og på utlån fra selveste Peñarol, en av kontinentets aller største klubber. Allikevel burde LSK luktet lunta da spilleren floppet i Brann like før han havnet på Åråsen. Apropos flopp, Mezquida kom inn som innbytter for Effiom Bassey i bortekampen mot Haugesund høsten 2011. Til Mezquidas forsvar må vi nevne at han senere har hatt en fin karriere i MLS, der han har spilt over 100 kamper for Vancouver Whitecaps. Sånn sett må han sies å være en av de sportslige bærebjelkene i dette laget, selv om det ikke så sånn ut da han tasset rundt med sine 168 centimetre på Haugesund stadion i 2011.

Anders Eriksen.

Denne mannen skiller seg ut fra de andre på laget: Eriksen står ikke med én seriekamp for fugla, som de ti andre, men én kamp i selveste UEFA-cupen. I år 2000, da LSK til slutt måtte gi tapt for den senere finalisten Alaves, møtte LSK Glentoran fra Nord-Irland i den første runden. Etter en behagelig 3-0-ledelse med seg fra bortekampen, skulle LSK bare cruise inn et rolig avansement på Åråsen. Den beskjeden fikk ikke Anders Eriksen. Overtent som han var på å vise seg fram i LSK-drakta, kastet han seg inn med en takling i knehøyde på en nordire, som det første han gjorde etter å ha blitt byttet inn. Karantenen ble så langt at han ikke var spilleberettiget for LSK i Europa før klubben dro til Linz i 2018, og da hadde toget for lengst gått for den temperamentsfulle romerikingen.