Man kan ha godt av et nedrykk. Uansett hvor vondt det er å innrømme det for vår egen del, finnes det flere eksempler i nyere tid på eliteserieklubber som har måttet ta turen ned i første divisjon, for så å komme styrket tilbake. Selv unngikk Sportsklubben nedrykk i en rekordlang rekke år. De siste tolv av disse var imidlertid en nesten uavbrutt rekke med sesonger med begge beina i gjørma helt til slutten. Rekorden står altså fremdeles, men man kan ha godt av et nedrykk.
Et nedrykk kan brukes til å rydde opp en rekke ulike problemer. For min egen del har jeg over tid vært mest opptatt av klubbens røde og grønne tall. På den ene siden handler dette blant annet om en klubb som med en god porsjon snille marginer tok hjem et Norgesmesterskap i 2017 med – friskt etter minnet – 34 millioner i budsjetterte personalkostnader, og som rykket ned fra Eliteserien to år senere med 44 millioner i personalkostnader – en økning på ca. 10 millioner. På den andre siden handler det om en klubb som er avhengig av å selge spillere for å unngå at fjorårets aller største problem gjentar seg, nemlig regnskapsresultatet på 12,7 millioner i minus og en oppspising av om lag to tredjedeler av egenkapitalen. For å lykkes med dette, må det satses på utvikling av unge, selveide spillere.
Fred Friday startet 14 av 15 mulige kamper for Sportsklubben i 2016 og ble deretter solgt til nederlandske AZ for rundt 14 millioner kroner. Kilde: NRK.
Foto: AZ Fanpage
Bruken av unge, selveide spillere handler ikke om postnummer. Selv om jeg liker tanken på LSK-spillere som Representin’ 2000, er det viktigere for meg at de kan gagne klubben på lang sikt, enten gjennom et økonomisk innbringende salg, eller som fremtidige kontinuitetsbærere. Om korrespondansen da gjøres via brev til postnummer 2000 eller 6415, eller som reply til en presumptiv epost-svindel, er for meg underordnet, uavhengig av om spilleren heter Knudsen, Svendsen eller Mathew til etternavn. Jeg har for ordens skyld satt grensen for «ung» på det året spilleren fyller 21.
Så, la oss se litt på hvordan dette har vært de siste fem årene. I norsk fotballs to øverste divisjoner spiller lagene som kjent 30 kamper, vi mønstrer mellom elleve og 14 eller 16 spillere hver 90 minutter lange kamp, hvilket gir til sammen 29700 spillerminutter pluss tillegg i løpet av en sesong. I 2016 fikk Sportsklubbens selveide spillere under 22 år 6003 minutter, som utgjør 20,2 % av spilletiden. I 2017 fikk den samme spillergruppen 4396 minutter (14,8 %) og i 2018 ble det 3281 minutter (11 %). I Jörgen Lennartssons annus horriblis 2019 fikk våre fremtidshåp 476 minutter. 1,6 %. I snitt et drøyt kvarter per kamp. Formålet med denne teksten er egentlig å presentere noen tall og tilhørende premisser, men i dette tilfellet tillater jeg meg å konkludere; foran sesongen 2020 hadde Lillestrøm Sportsklubb et prekært behov for å endre ledelseskulturen med tanke på bruken av unge, selveide spillere.
Jörgen Lennartsson ga våre unge spillere kun 1,6 % av spilletiden i 2019.
Foto: Onion Bag Photography
Etter hjemmekampen mot HamKam i år begynte jeg med et lite prosjekt. Etter hver kamp har jeg logget hvor mange minutter våre unge spillere har spilt i hver enkelt kamp, og forløpende til sammen i løpet av sesongen. På det tidspunktet var snittet 96 minutter per kamp. Til gjengjeld stod vi med seks av seks mulige poeng, og sånn sett ga tweeten lunken respons. Etter hvert som resultatene etter hvert uteble, begynte det imidlertid å murre mer. Det reelle bunnpunktet, både resultatmessig og med tanke på bruken av unge, selveide spillere, var i begynnelsen av august. Etter Sogndal-kampen var snittbruken av unge spillere på 91,3 minutter, og vi stod med åtte poeng på sju kamper. I løpet av kampene som fulgte fikk Hrcka en start og Knudsen kom innpå på Ekebergsletta, Christiansen fikk etter hvert plassen tilbake og Salquist ble vraket. I løpet av den etter hvert mye omtalte tolvkampsrekka uten tap har poengsnittet steget fra 1,14 til 2. I løpet av den samme perioden har gjennomsnittlig antall minutter for de unge steget fra 91,3 etter den nevnte Sogndal-kampen til 150,8 etter søndagens Øygarden-kamp på Åråsen. Datastørrelsen er selvfølgelig altfor liten til å kunne trekke noen særlige konklusjoner, bortsett fra at det ikke er farlig å gi uerfarne spillere muligheten.
17. desember i fjor postet Grorud-trener Eirik Kjønø en oversikt over bruken av unge, men ikke nødvendigvis selveide, spillere på Twitter. Sammenlignet med den statistikken ville årets LSK-lag havnet på en niendeplass med de avgrensningene jeg har gjort. Dersom vi tar med Kairinen og Brunes’ minutter, og Svendsens minutter for HamKam, ville Sportsklubben havnet på andreplass, kun slått av Sogndal. Det er en statistikk klubben bør kunne si seg veldig fornøyd med.
Jakten på forklaringen på hvorfor vi ser denne utviklingen akkurat nå, blir fort veldig spekulativ. Klubbens nærmest sammenhengende kamp for å unngå nedrykk siden fra og med 2008 kan ha gjort det vanskelig å gi yngre og mer usikre spillere sjansen, tid og tillit. Til sammenligning har vi styrt kampbildet i flesteparten av årets kamper, noe som gjør at konsekvensen av en liten, personlig feil på banen mindre.
Det kunne vært lett å hevde at utviklingen skyldes at de etablerte ikke har levert. De skuffende prestasjonene frem til KFUM-kampen var blant preget av et defensivt kollektiv som ikke hang sammen. På tross av dette er det kun Salquist som virkelig ble avskiltet og på kort sikt erstattet med den yngre og mindre erfarne Philip Slørdahl. Til sammenligning har heller ikke spilleren som har fått klart mest spilletid av de unge og selveide, Mads Hedenstad Christiansen, lagt klart beslag på plassen sin. Det samme gjelder spilleren som har fått mest ros av de unge, Magnus Knudsen, som i praksis konkurrerer om én av indreløperplassene og venstrekanten, i konkurranse med fire-fem andre spillere. Selv om særlig de tre nevnte har levert godt når de har spilt, har de altså ikke klart å gjøre noen av plassene til sine, slik som Mathew gjorde med en av de sentrale midtbaneplassene i 2017 og 2018 da han fremdeles var innenfor aldersspekteret jeg har avgrenset til.
I starten av sesongen ble det satt spørsmålstegn ved hvor mentalt robust spillergruppen var. I den sammenhengen blir gjerne floskelen om frykten for å tape kontra viljen til å vinne brukt. Kan denne overføres til klubbens sportslige ledelse? Var det frykt som gjorde at Hedenstad Christiansen ble benket til fordel for Coppens foran bortekampen mot Jerv i runde seks? Er det frykt som gjør at Knudsen benkes til fordel for Krogstad, Kallevåg, til dels Mathew og andre alternativer som Moses og Ødemarksbakken? Har det vært frykt som har hindret Ranger i å komme skikkelig igang i konkurranse med Melgalvis og til dels Rafn?
Den siste av de ofte brukte forklaringsvariablene er økningen fra tre til fem innbyttere. Her ser kan vi se en viss forskjell på årets ungguttebruk sammenlignet med de foregående års. I løpet av årene 2016-18 var det kun fem-seks unge spillere som fikk minutter i seriekamper for Sportklubbens A-lag. I år har ni forskjellige, fremdeles selveide, spillere under 22 år fått tellende A-lagskamper for LSK. Selv om det for Simon Bakken og Eskil Edhs vedkommende kanskje foreløpig har vært for at de skal få kjenne på nivået, betyr ikke det at de presser antallet unge kunstig høyt. I 2018 fikk to av de fem, Moses og Ayagwa, henholdsvis 51 og tre minutter på banen i Eliteserien. I 2017 fikk to av seks, Petter Mathias Olsen og Eirik Tobias Sandberg, henholdsvis åtte og to minutter på banen. De henholdsvis ni og sju minuttene Bakken og Edh har spilt til nå er ikke til for å pynte på statistikken. Prosessen med å bli klar for å «ta et nivå» er sannsynligvis svært komplekst og handler om mye mer enn «bare» å kunne ta imot en pasning, skyte hardt og å løpe fort, langt og lenge. På samme måte som nyutdannede leger har turnusordninger, og lærere, sykepleiere, håndverkere og 1312-ere har praksisordninger, har også fotballspillere – fordi de er mennesker – behov for situasjoner der de kan øve seg i reelle situasjoner. Dette ser det ut til at Lillestrøm Sportsklubb er i ferd med å bli flinkere til å prioritere.
Svarene på de store spørsmålene ligger uansett alltid foran oss. Var det 2019 eller er det 2020 som blir stående som unntaksåret med tanke på bruken av unge spillere i Lillestrøm Sportsklubb?
Informasjonen om antall spillerminutter i årene 2016-2019 er basert på tall fra altomfotball.no